MELIMELI HJEM – Stephanie Strauch

Navn: Stephanie Strauch

Alder: 33 år gammel

Familie: Mor til tvillingguttene Mauritz og Malcolm, og til storesøster Lykke. Forlovet med Jonas for hundre år tilbake, men vi kommer aldri til å gifte oss fordi planlegging alltid har vært overskygget av graviditeter. Men hvem vet, kanskje 2022 blir året hvor jeg blir en ekte kone, og barna mine vil ikke være jævla barn.

Gjør: Tidligere skokjøper som nå jobber med sine sosiale medier.

Du har nettopp pusset opp hele leiligheten din, hva har du lagt mest fokus på?
Jeg ønsket å skape et hjem som føles som meg. Og jeg er et virvar av farger, følelser og lekenhet. Art deco er mitt ledelys. Jeg elsker å blande forskjellige materialer og ingenting gnider seg så mye i meg som når jeg holder tilbake.

Hvordan tenkte du da du valgte farger?
Jeg ønsket meg et eksentrisk hallgulv i grønt-hvitt hyttemønster, som vi matchet stuetaket og peisen til i en mintaktig nyanse. Alle andre farger er matte og kremaktige, men siden hele leiligheten er kledd i det mest intrikate, mest sublime stukkatur, var det ikke mye mer som skulle til for å skape den "parisiske" uanstrengte følelsen.

Hva skal den perfekte stuen inneholde?
Det som gjør deg glad. For min del vil jeg kjenne nysgjerrighet og varme i stua. Det tror jeg man får når man blander varme materialer som tre, sammen med kontraster som stein, fløyel og møbler i farger. Og så et fantastisk hengivenhetsobjekt. Jeg elsker min sære palmelampe. Jeg vil at stuen min skal være personlig, harmonisk med et snev av sære. Ingen husker en feiging.

Hva er den beste oppskriften på sofakos?
Sofakos er definitivt en av favorittaktivitetene i livet mitt. Som mamma til tre små barn er sofaen definitivt det møbelet som får mest kjærlighet. Til å begynne med er Dahlia-sofaen min i kremfarget fløyel alt jeg drømmer om. Den er romslig, dyp og myk som en drøm. Jonas og jeg pleier å sitte i Dahlia elskovssofaen vår i fargen Amber overfor og se det lille tremannssirkuset vårt ta form.

Loveseatet vårt får meg alltid til å tenke på min bestemor og bestefars fløyelssofa i leiligheten deres i Spania, som de hadde for 20 år siden, i en lignende sennepsgul farge . Det gjør meg rolig i sjelen. Mine 3 små monstre inntar sofaen og spiser febrilsk ostekaker og countrychips i smaken av rømme, mens jeg litt hysterisk prøver å holde sofaen ren fra smulene. Etter en stund gir jeg opp, tar en slurk vin og en bit av «sjokoladeblokken» fordi rødvin og sjokolade er litt av livets gaver, og diskuterer uken med barna mine.

Jonas tenner bålet som sakte knipser i bakgrunnen, og så skjærer jeg opp litt Gruyer-ost, noen oliven sklir ned og kanskje en eller to skiver med Pata Negra. Det er allerede mørkt ute og ikke engang fargen på huset overfor kan skjelnes, men det gjør ikke så mye, for i stua mi er det alltid varmt og fargerikt.